Bloggandakt: Med samme utgangspunkt

I forrige ukes bloggandakt fortalte jeg historien om fotsporene. Alle setter vi spor, og tyngden i sporene våre skal vi slettes ikke ta for lett på. Da jeg arbeidet med den bloggandakten, kom jeg til å tenke på en mann som har satt dype spor i mitt liv. Han vet det nok ikke selv, og det er mange år siden sist jeg så ham. Ad omveier har jeg hørt at han fortsatt er på bena, men i hans sko er det nok ikke alltid lett å gå.

I studenttiden arbeidet jeg i et bakeriutsalg, og det var da jeg ble kjent med mannen. Selv om vi ikke arbeidet sammen, ble vi likevel en slags kolleger, for vi arbeidet i de samme lokalene. Venner ble vi ikke akkurat, men vi slo alltid av en prat og hadde omsorg for hverandre på hvert vårt vis. Vi hadde tidvis lange arbeidsdager begge to, og jeg tok meg stadig i undring over denne mannen. Hvem var han egentlig? Og hvor var det at det hadde gått så galt for ham? Ja, for selv om vi liksom var i samme bransje, så hadde vi slettes ikke like produkter å selge. Foruten at vi begge måtte tjene til livets opphold, hadde vi heller ikke samme utgangspunkt for å få solgt våre produkter, og mine var nok langt mer lettsolgte enn hans.

Tankene ble til slutt til en tekst med mange spørsmål – og få svar:

=

Like utenfor bakeriet står det en mann. Jeg antar at han er i midten av førtiårene, men det er vanskelig å si. Han har nok levd et liv som sikkert ikke bare har vært lett, og slikt setter sine spor. I hånden holder han siste nummer av = Fredrikstad, og uten å være pågående, tilbyr han magasinet til de som går forbi. Mange takker ja, og kjøper et eksemplar, mens langt flere rister på hodet og haster videre. Noen ser en annen vei. Felles for dem alle er at de får et smil av mannen.

Vi er i samme bransje, denne mannen og jeg. Vi har begge et produkt å tilby, men mens mine bakevarer så og si selger seg selv der de ligger, må han arbeide hardt for å bli kvitt sin varebeholdning. Mens noen slår av en prat med meg om hverdagslige hendelser og ting som opptar dem, går andre en omvei rundt mannen for å slippe å hilse. Mens mennesker ber meg om hjelp til å finne frem riktig beløp i lommeboken for dem, holder andre hardt på sin når de går forbi mannen. Mens folk ser på meg som en likeverdig, ser de ned på mannen. Vi gjør begge et ærlig arbeid, og vi har begge to drømmer for hva vil gjøre med pengene vi tjener. Hvorfor behandles vi så ulikt?

Det er en hyggelig mann. Han tilsynelatende bobler over av positivitet og livsglede. Jeg vet ikke hvordan han ser ut når han ikke smiler. Selv på de tyngste dager, smitter hans entusiasme på en slik måte at man på ny får lyst til å brette opp ermene og ta i et tak. Han er høfligheten selv, og har alltid en oppmuntrende kommentar på lager. Han har hodet høyt hevet, og møter alle med et smil. Jeg forstår ikke hvorfor vi behandles ulikt.

Jeg kjenner ikke mannens bakgrunn. Jeg vet ikke hvorfor hans liv har blitt så annerledes enn mitt. Mens min barndom var fylt av mennesker som så meg og gav meg kjærlighet, kan hans ha vært foruten. Mens jeg har hatt foreldre som har støttet meg og løftet meg opp, kan han ha vært foruten. Mens jeg har funnet kjærligheten, kan han ha mistet den. Mens jeg er et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser, er han et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser. Det er ingen grunn til å behandle oss ulikt.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Det har gått snart sju år siden jeg møtte denne mannen for første gang. Mye har skjedd på sju år, og også mine drømmer og ambisjoner har fått seg en solid knekk siden den gang. Livet har ikke blitt det jeg en gang så for meg heller, midt i studietiden. Kalkulatoren som en gang hjalp meg gjennom håpløs ingeniørmatte og laget de lekreste grafer for meg, brukes ikke lenger til annet enn å omregne oppskrifter og saftblandinger. Som et slags søkt symbol på knuste drømmer, så er den likevel fortsatt med meg som en trofast venn. Den får ikke leve ut sitt fulle potensial, men er likevel nyttig. Men, levde år til tross; spørsmålene fra den gang er fortsatt de samme. Kanskje er de til og med flere, men størst av dem alle, er likevel dette:

Hva avgjør likeverd?

Spørsmålet er stort. Det er enkelt. Det er vanskelig. Jeg har ikke et klart svar, men jeg har likevel en utfordring til deg: Ta med deg det spørsmålet inn i uka. Ikke bare tenk på svaret, men lev det. Gjør det. Gjør dét, og så møtes vi her på Hverdagen på Fjellborg igjen om en uke. Til en ny bloggandakt. Vi slipper ikke fotsporene våre riktig ennå.

Snøklokker

Med ønske om en ny og god uke for deg og de du møter på din vei.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *