Med et barns øyne

«Jeg kan ikke huske at foreldrene mine betalte regninger,» betrodde en eldre mann meg. Vi satt og samtalte om livet før og nå. «Da jeg betalte mine så sent som i går, talte girobunken elleve stykker! Jeg kan knapt huske at mor og far hadde så mye som én.» Til tross for å ligge flere tiår bak ham på livets landevei, måtte jeg si meg enig i det manglende minnet, om man kunne kalle det det.

«La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar i mot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!»

Du kjenner kanskje igjen Bibeltekstene? Jeg har tenkt en del på dem denne uka, etter at vi feiret dåpsdagen til veslebonden litt tidligere i uken, og under gårsdagens samtale med den gamle, traff de meg igjen. «Som et barn.» Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har tenkt «hadde jeg bare visst» med hentydningen til barndommens bekymringsfrie tilværelse. I snart en tredjedel av livet har jeg nærmest bebreidet med selv for ikke å ha visst bedre. Men, hvordan kunne jeg da vite?

Det gjør ikke noe at jeg er minst,
for dermed har jeg vunnet en stor gevinst.
Jesus har plassert den minste først,
og minstemann han er størst!

Det er noe med den barnlige uskyldigheten. Renheten. Vel er det ikke alle barn som får vokse opp i trygge og gode hjem, og det skal man da heller ikke lukke øynene for, men det er likevel noe med den måten barn møter verden med. De møter den så… enkelt. Har du tenkt på det noen gang? Barn ser ikke problemer – de ser løsninger! Og jammen: Er det ikke det vi forsøker å lære dem også? «Kan dere ikke leke med bilen på tur, da?» Det kan late til at løsningsorientert er noe man er frem til man når voksenalder. «Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør.» Da ser det ut til at problemene stiller seg i kø, og de er langt fra like enkle å løse som i sandkassa. Men, er det egentlig slik? Er voksenproblemene alltid så kompliserte som vi vil ha det til?

Barn møter ikke verden full av mistenksomhet, grådighet (i alle fall ikke av det alvorlige slaget, selv om deres begreper om eiendomsrett kanskje fraviker noe fra den ellers siviliserte norm), og sinne. Barn møter sine omgivelser med godhet. Jeg ser på de tillitsfulle blikkene til barna mine. De tror på det gode i menneskene, og jeg ber om at de for alltid vil kunne gjøre nettopp det, selv om jeg vet bedre. Vi vokser jo til. Møter verden. Ondskap. Regninger. Sykdom. Våre egne tanker.

Minstemann, minstemann.
I Guds rike er ingen større enn han»
Minstemann, minstemann.
Jeg er glad at jeg er minstemann!

Ja, for ofte tror jeg det kan være våre egne tanker som kan være menneskehetens verste fiende. Enten vi tenker for godt om oss selv, eller det stikk motsatte. Tenk om vi bare kunne ha den troen på oss selv som et lite barn. Det er jo ikke den ting en fireåring ikke kan! Og den kan kle seg i hva som helst, uten å tenke at det er noe merkelig ved det. Ikke desto mindre; vi bærer over med dem, barna, fordi det er nettopp det de er – de er barn. Hvorfor kan vi ikke da også være litt mer overbærende med hverandre? Med de voksne? Se det på barns enkle vis?

Ønsker du å se hva Guds rike er?
Så ta en titt på minsten og hør og lær!
For Jesus sa at alle store må,
bli barn igjen for å forstå!

Og jeg tror kanskje det, jeg, at vi skal se litt mer på barna. «Jesus sier: Se på minstemann, og prøv å være slik som han!» La oss ikke alltid vanskeliggjøre det som egentlig er så lett. «Barnehageeksempler!» formante alltid matematikklæreren meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Allerede da hadde jeg visst en tendens til å komplisere ting mer enn nødvendig; en uvane jeg ennå ikke har lagt av meg. Vi kan jo leke med bilen på tur! Vi kan være løsningsorienterte. Morgendagen har nok med seg selv, og hver dag sin egen plage. De færreste blir det likevel noe av. La oss i stedet le. Fryde oss over gledene, og endatil de som er så små at de rent glemmes i alt det store. Sommerfuglen som strøk forbi. Smilet fra en fremmed. Løvetannen i grøftekanten. Hva gledet deg mest da du var barn?

Jeg blir kalt små’n, men det gjø’kke det grann!
Jeg er glad at jeg er minstemann!

Vi var i ferd med å ta farvel, den eldre mannen og jeg. Før jeg reiste meg, tok han tak i meg, og satte de hjertevarme øynene sine i mine: «Forsøk å se det gode i hverandre! Se det gode!»

Og det skal vi gjøre! La oss gå inn i den nye uken som ligger foran oss med den innstillingen, og med et barns øyne.
Med ønske om en fin søndagskveld til alle som titter innom Hverdagen på Fjellborg.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *