Det bittelille ordet

 «Hva må du si da?»

Den lille, vennlige påminnelsen på fem, små ord.

«Takk.»

Kanskje er det ikke bare våre minste som trenger å bli minnet om det lille, men akk så viktige ordet innimellom. I vår iver i en søken etter noe mer, er det lett å glemme det. Å sammenlikne seg med sidemannen kan synes langt viktigere enn det bittelille, unnselige ordet. Mye vil ha mer, og mer vil…

Det er dog ikke bare i den vestlige verdens materialistiske jag det kan være lett å glemme det lille ordet. Det er mye vi har lett for å ta for gitt, vi som har det, og gjerne i overflod. Tak over hodet, varme klær, rent vann, mat på bordet… Husker vi på hva vi må si? Sier vi det? Jeg vet at du som leser Hverdagen på Fjellborg ikke nødvendigvis deler vårt livssyn, men så er kanskje heller ikke det viktigste hvem vi takker, men at vi takker.

Blåbærtur

De siste to ukene har det vært litt ekstra fokus på livsstil og sjølberging her på Hverdagen på Fjellborg. Gjennom sommeren og høsten, har dere fått ta del i matauk, tilbereding og lagring av mat som vi her på Fjellborg skal ha gjennom den videre høsten og vinteren. Dere som ble med ned kjellertrappa vår på tirsdag, så at det heller ikke var rent lite vi har høstet for å leve av gjennom den kalde årstiden. Vi har vært velsignet heldige dette året, og naturen har i rikelig mangfold delt av sine goder i sommer. Er det en selvfølge?

Mens jeg har stått bøyd over bringebærbusker og fått blå buksebak i ei like blå tue oppe i skauen her, har jeg ikke kunnet hjelpe for å tenke på noen ord fra den berømte Bergprekenen. Det har brent seg fast som en fengende sang kan gjøre det, og har liksom blitt den lille «hva må du si da?» for meg gjennom sensommeren og den tidlige høsten. «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?»

Blåbærtur

Er vi ikke det? Men hva da med de andre? Livet er et urettferdig lotteri, og man kan jo undres over hvorfor. Jorden har jo mat nok til alle, så hvorfor var akkurat vi så heldige at vi ble født hit, hvor den fantes i overflod? Det kan man jo bare lure på, og svaret er det nok ikke meningen at vi skal kunne gi heller, kanskje, men vi kan i det minste være takknemlige. Si takk.

Jeg husker det fra barndommen, hvordan vi satt klare rundt et fyldig dekket bord her i det som nå er kjøkkenet vårt. Bestemorkjøkkenet. Hjemmebakt brød, rørte jordbær, smør, servelat, druer, nøkkelost med sånne fine ostehøvelriller som vi ikke hadde hjemme, suragurk, smøreøst. Vi hadde hver vår lille trefjøl i respatex, en kniv og hvert vårt glass. «O du som mette liten fugl.» Vi begynte ikke å spise før bordverset var sunget. Det tok noen barneår før jeg skjønte at det var mette og ikke hette, men detaljer, detaljer. Det jeg imidlertid husker ekstra godt, var da jeg hadde funnet et nytt bordvers i sangboken min, den stakkars blå som snart bare er fillebiter og løse ark, som jeg syns vi heller kunne synge.

Bestefar og jeg satt morgen etter morgen og øvde ved det gamle orgelet som sikkert fantes i de fleste hjem på den tiden. Bestemor syns nok den gikk litt vel høyt for hennes del, men bestefar og jeg lærte den til slutt, og «O du som hette» ble lagt på hyllen for en stund. Det nye bordverset var faktisk ganske fint.

Maten på bordet, klærne vi har
Nåden og ordet gir du oss Far.
Lær oss å takke deg,
Lær oss å takke deg,
Amen.

Lær oss å takke deg. Lær oss å takke. Er det ikke fint? Tro eller ikke tro – lær oss å takke. Det er ikke bare de minste som kan trenge den vennlige påminnelsen titt og tett. Vi kan bli ivrige de fleste av oss, men vi skal likevel ikke glemme å takke.

I år har naturen gitt oss masse godt, og avlingene har vært særdeles gode her vi bor. Vi er ikke gitt at det skal være slik hvert år, og vi skal ikke ta det som en selvfølge. Dét er et viktig poeng å huske på i en hverdag som vår. Når sjølberging er målet vi strekker oss etter. Vi er ikke gitt at vi har noe å berge oss med. Nå lever riktignok vi i en tid der vi får tak i det meste vi trenger i butikken, men det er jo heller ikke en selvfølge, om sant skal sies, og vi skal da heller ikke mange generasjonene tilbake i tid, før naturens lune var hva livet stod og falt på for enkelte.

Blåbærtur

Mat, klær, tak over hodet, familie, gode venner, penger, hell og lykke, tro eller ikke tro. Takk er like viktig, men husker vi å si det? Til den som fortjener det? Jeg vet at jeg ofte har lett for å glemme det når iveren blir for stor, og det hender stadig vekk at jeg må sende en SMS for å takke for kaffen eller besøket. Enda oftere hender det at jeg føler at takken blir så fattig. Det lille ordet står liksom ikke i stil til alt jeg har fått ta i mot. Men, det gjør det jo! Det er jo derfor vi har det, og så lenge det kommer fra hjertet, så er det jo det som betyr noe. Bare vi husker å si noe.

Nå har vi gjennom de siste to ukene fokusert litt ekstra på livsstil og sjølberging på Hverdagen på Fjellborg. Jeg har forsøkt å forklare litt mer om tankene våre bak det livet vi har valgt å leve. Det er mye arbeid, mye frustrasjon, mye som går på tverke og mange sene kvelder, men det er også mye glede, mange gode øyeblikk, masse deilig mat, god kaffe og mye latter. Dagene blir hva man velger å gjøre det til, og resultatet avhenger av hva man ønsker å sette fokuset på. Det viktigste er imidlertid, tror jeg, å huske å være takknemlig. At vi får muligheten til å fylle fryseren med blåbær til deilige pannekakemiddager, slå hjemmelaget saft i tutekoppen til Barne-TV, ha bringebærsyltetøy på brødskiva; det er ingen selvfølge, og det er kanskje det viktigste å huske på når man er sjølberger – uansett skala – for uten det naturen byr oss, har vi ingenting å berge oss med. Og hva må vi huske på å si da?

Takk.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Og med det runder vi av fokusukene for denne gang. I morgen er det tilbake til hverdagen også her på bloggen, men jeg håper de siste par ukers innlegg har falt i smak? Er det noe dere ønsker mer av?

Her har vi feiret veslekæll i dag, første runde. Det var en sliten snart-femåring som krøp under dyna nå i kveld, og jeg tror nesten han sovnet før jeg nådde bunnen av trappa. Sliten er han ikke alene om å være, og vi gleder oss til å slenge bena høyt både husbonden og jeg også om ikke lenge. Jeg håper du som titter innom også har en fin søndagskveld, også blogges vi i morgen!

Bildene er hentet fra et innlegg jeg skrev litt tidligere i høst, Blå arbeidsdag, som forteller om én av de opplevelsene jeg kanskje er mest takknemlig for i høst. Ett eller annet skjedde nok på den turen, for det var den dagen prolapsen i nakken begynte å gjøre livet litt vanskeligere, men de gode opplevelsene fra den turen, er de jeg har med meg, og jeg er inderlig takknemlig for slike dager og opplevelser. Business og pleasure hånd i hånd, rett og slett. Jeg elsker det!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

6 comments on “Det bittelille ordet

  1. Det fineste ordet jeg vet, er takk <3
    Det var det ordet jeg avslutttet talen til mamma og til pappa da de ble begravet. Det er det jeg sier hver gang det kommer en løsning, en god tanke, en god klem, gode dager, mat på bordet, en ledig parkeringsplass og ikke minst for at jeg er født her nord i verden. Vi har det så godt, vi har så fin natur, så klar luft og så mage goder.

    Takk for enda en fin andakt 🙂

  2. Her er vi også veldig på å minne ungene på å takke. De skal si ja takk, nei takk og tusen takk.

    Og de er superflinke til det og jeg får stadig tilbakemelding fra andre foreldre om at de er så høflige ❤️ Da blir mor øm i hjertet❤️

  3. Et lite ord som rommer mer enn mest.

    Takk til deg! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *