Bloggandakt: Likeverd. Er det meg?

«Hva avgjør likeverd?»
Spørsmålet stilte jeg deg sist søndag. Du fikk jo en utfordring.
Fant du et svar?

«Mens jeg er et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser, er han et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser. Det er ingen grunn til å behandle oss ulikt.»

Likeverd er jo per definisjon en tanke om at alle mennesker er like mye verdt. Fra et kristent perspektiv, handler likeverd også om at vi alle er stilt likt ovenfor Gud. Likevel er det ikke slik vi behandler hverandre. Vi behandler hverandre ikke som likeverdige. Kanskje ikke så rart, når vi ikke engang kan behandle oss selv som en med likeverd?

Bloggandakt om likeverd: Du vet väl om att du är värdefull,

Jeg har grublet mye på spørsmålet selv den siste uka. Likeverd? Det er for så vidt udiskutabelt at alle mennesker har en verdi, men hvorfor setter vi den så ulikt fra person til person? Hvilke verdier er det som avgjør? «De andre» var det som om noen ropte til meg, da jeg var midt i en tankerekke i søken på et svar. «De andre!» Det var noe kjent med ordene, og plutselig husket jeg. Vi skal nesten to år tilbake i tid:

Jeg hadde møtt flere nye mennesker. Mennesker jeg umiddelbart, ved første møte, tenkte at jeg ikke hadde stort mer til felles med enn at vi bare befant oss i samme rom. Mennesker med en helt annen bakgrunn enn meg. Mennesker med andre erfaringer, andre utgangspunkt. Ved dette første møtet, og også ved det andre og tredje, visste jeg ingenting om hvilken bakgrunn eller hvilke erfaringer, men vi var liksom ikke av samme sort.

Sammen med disse menneskene hørte jeg ikke hjemme. Ikke fordi de var noe dårligere enn meg. Heller ikke fordi de var bedre. De var liksom bare noen mennesker jeg måtte befinne meg i samme rom med, fordi noen hadde sagt at jeg skulle være i akkurat dét rommet. Disse andre menneskene hadde, i og for seg, ingenting med verken meg eller min tilstedeværelse i dette rommet å gjøre. Min tilstedeværelse hadde heller ingenting med dem å gjøre. Vi bare var derJeg kom, jeg var, og jeg gikk. Stille.

Men, så skjedde det noe rart! Ikke i samme tempo kanskje, men maskene våre løsnet. Sakte, men sikkert. Vi smilte. Fikk et smil tilbake. Sa hei. Snakket om været. Begynte forsiktig å pirke i overflaten. Så litt dypere. Ikke så mange spørsmålene kanskje, men innimellom kom det små drypp av informasjon. Vi gav hverandre, kanskje helt ubevisst, små puslespillbrikker som kunne settes sammen til et litt mer forståelig bilde av hvem vi var. Hvorfor vi hadde blitt. Eller ikke blitt. Hvem vi kanskje ville være. Eller ikke visste at vi allerede var.

Gradvis oppdaget jeg, til min store forbauselse, at disse menneskene, disse andre; det var mennesker jeg virkelig likte å være sammen med. Disse andre, som jeg ikke hadde noe til felles med; det var mennesker jeg gledet meg til å møte igjen dagen etter. Disse andre. Disse andre som var av en annen sort; det var mennesker jeg ønsket å bli bedre kjent med.

Men! Jeg var jo like forskjellig fra dem, som de var fra meg. Ja, for da jeg ved første møte følte meg overbevist om at vi hadde ulik bakgrunn, ja, så var denne forskjellen i realiteten langt større enn jeg i min naive fantasi noen sinne kunne ha trodd! Likevel var jeg nysgjerrig på disse menneskene, og jeg ønsket å bli kjent med dem. Forstå dem. Men, hva så de i meg? Et prektig gudsord fra landet som tilsynelatende hadde alt på stell, ja, virkelig levde det idylliske glansbildelivet. Hva hadde jeg å stille opp med? Fint lite. Trodde jeg.

«Én ting må du bare skjønne,» sa vårt felles bindeledd til meg, «og det er at dette er et bilde du har. De gutta der inne er harde folk. De har levd et tøft liv, og slipper ingen innpå seg som ikke de godtar og aksepterer. Den aksepten har du fått, ellers hadde du aldri sett dem åpne seg på den måten de har gjort med deg tilstede.» Det føltes som å bli slått med flathånd. «At du er et prektig gudsord fra landet, er bare noe du tror,» fortsatte hun, og minnet meg om hvem det egentlig er som har fordommene mot meg. Det var ikke disse andre. Det var meg! Det var jeg som trodde at de trodde. Det var ikke de som syntes at jeg var et prektig gudsord fra landet som trodde at jeg var så mye bedre. Det var jeg som trodde at de trodde det! Eller, rettere sagt i dette tilfellet; det var hva jeg var redd for at de skulle tro. Har dere hørt noe så tullete? Og helt sikkert gjenkjennelig?

Bloggandakt om likeverd: Du vet väl om att du är värdefull,

Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Ja, for ikke et sekund hadde jeg dømt dem for dem de var og den bakgrunnen de hadde. Det kan jeg faktisk med hånden på hjertet si. Jeg hadde bare konkludert med at deres bakgrunn var annerledes enn min. Ja, når sant skal sies misunte jeg dem nesten litt. Ikke akkurat for bakgrunnen i seg selv, men for det faktum at de hadde gjort bakgrunnen til nettopp en bakgrunn, og at de nå satt i det samme rommet som meg og med en fremtidsrettet iver de fleste bare kan drømme om. De hadde allerede bevist det umulige mulig. Kunne det da kanskje også tenkes at heller ikke de hadde dømt meg? At også de hadde møtt meg for den de så? Akkurat da? Slik jeg møtte dem?

Det handler jo om å se menneskene man møter for dem de er. Om å se seg selv for den man er. Ikke for den man tror at andre tror at man er, men for den man faktisk er. Veilederen vår gav meg ros for at jeg dagen i forveien hadde berømmet en av disse gutta for noe jeg hadde observert som en god side ved ham. En god side han ikke visste om, fordi han ikke trodde han hadde noen gode sider. Det var jo hyggelig å høre dét, med de som faktisk skulle hatt denne rosen, var disse andre! De som hadde lært meg mer om meg selv enn hva noen andre mennesker jeg tidligere har møtt, hadde gjort. Fullstendig uavhengig av bakgrunn.

Bloggandakt om likeverd: Du vet väl om att du är värdefull,

Kanskje handler ikke likeverd så mye om hvordan vi måler andre mennesker? Kanskje handler likeverd vel så mye om hvordan vi måler oss selv? Om vi først og fremst kan akseptere oss selv, så kanskje det ikke lenger så lett faller for oss å måle de andre? Som oftest måler vi jo de andre først og fremst opp mot oss selv, og nesten like ofte er det vi selv som faller igjennom. Vi er harde mot oss selv i dette samfunnet. Kanskje nettopp derfor har vi også lett for å være harde mot de andre. Vi måler opp for å kunne si til oss selv at «jeg har i hvertfall…» Men trenger vi det egentlig? Trenger vi egentlig å rettferdiggjøre oss selv – for oss selv?

Livet ble ikke helt det jeg så for meg, tross drømmer og ambisjoner. År med disiplinert innsats i høyskolens auditorium og lesesal gav resultater, men gode vitnemål og referanser hjelper lite når du ikke selv har full bestemmelsesrett i eget liv. Kronisk sykdom spør ikke om kjøretillatelse. Tilgivelse er kanskje ikke rett begrep, selv om det er kjent for å være lettere å be om enn tillatelse, men aksept, derimot… Jeg er god nok, akkurat som jeg er! Ja, jeg er i en situasjon som gjør at jeg kanskje ikke kan bidra på samme måte som de som engang var mine medelever, men jeg er like mye verdt! Jeg har verdi!

Bloggandakt om likeverd: Du vet väl om att du är värdefull,

Likeverd? Kanskje er ikke mitt svar avgjørende. Kanskje er det til og med helt feil. Men, det er avgjørende for meg; å tro på meg selv. Tenk litt på det, om ikke det kanskje også er avgjørende for deg? Har du verdi? For deg selv? Tygg litt på den, du, inn i en ny uke, også håper jeg vi møtes da, i den nye uka.

Vi blogges!

Pst! Har du husket å melde deg på e-postlistene som lanseres på Hverdagen på Fjellborg i februar? Forhåndspåmeldingen er i gang. Bare trykk HER så sendes du rett til påmeldingsskjemaet.
(Husk å bekrefte påmeldingen via linken du får tilsendt etter påmelding.)

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Bloggandakt: Likeverd. Er det meg?

  1. Veldig bra innlegg og gode betraktninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *