Bloggandakt: Fotsporene

For fem år siden i dag, hang flagget høyt på Fjellborg. Stuene var dekket til fest, og vakre blomster dekorerte bordene. Det gjorde også noen bitte små føtter klippet ut i fargerik kartong. Føttene var et avriss av hedersgjestens egne. Et par store små føtter, som tre måneder i forveien hadde måttet få nye sokker allerede da han ble født. De innkjøpte i størrelse 10-12 holdt ikke for en liten kæll på 55 cm og med en solid størrelse 15 allerede på fødestua.

Bordet er pyntet til barndåp med tulipaner og blå satengband

Det var mange føtter på Fjellborg den dagen. Besteforeldre-føtter, tante-føtter, fadder-føtter, oldeforeldre-føtter… Alle invitert til dåpsfest, og alle invitert til å følge veslekællen med på livsveien. Langbordet var dekket for våre nære og kjære, men før vi gjøv løs på kyllinglår og karbonadekaker denne søndagen for nøyaktig fem år siden, delte jeg en historie med veslekælls gjester. Historien har jeg lyst til å dele med dere også. Dens opphav kjenner jeg ikke, men den har fulgt meg helt siden konfirmanttiden, og er et fint bilde på så mye, syns jeg.

Fotsporene

En mann hadde en natt en drøm. Med selveste Herren vandret han langs en strand. Mens de gikk slik, kom det bilder til syne på himmelen, fra livet han hadde levd. For hvert bilde han fikk se, oppdaget han også at det var to par fotspor i sanden. Det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bildet fór over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la med ett merke til at det mange ganger i livets løp bare var ett bar fotspor i sanden. Det var de gangene i livet han hadde møtt flest utfordringer og mest smerte.

Han forstod ikke dette, og spurte Herren: «Herre! Du sa en gang da jeg bestemte meg for å følge deg, at du alltid ville gå med meg. Aldri skulle du forlate meg. Likevel ser jeg nå at de gangene da min nød var størst, og livet var vanskelig å leve, så er det bare ett par fotspor i sanden. Hvorfor forlot du meg da jeg trengte deg som mest?»

Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg! De gangene i livet ditt, da prøvelsene og lidelsen var størst, og du bare kan se ett par fotspor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i mine armer.»

Bordpynt til barndåp med fotsporene til dåpsbarnet

Vi har valgt å døpe barna våre fordi vi ønsker for dem å vokse opp som Guds barn. Veslekæll feirer dåpsdag i dag, og det er ikke bare en fin påminnelse om hvorfor han er båret til dåpen, men også om alle de fotsporene som er ved siden av hans egne. Barna våre er velsignet med mange flotte mennesker i livene sine. De har mange mennesker som kan slå følge langs livsveien, både i oppover- og nedoverbakker, skarpe svinger og på kjipe sletter. Noen får slå følge langs hele veien, noen bare et stykke. Noen har allerede fulgt dem den veien de skulle, og andre har ennå ikke begynt vandringen. Det finnes ingen innbyttere; alle har sin etappe.

Kan hende er veien til himmelen trang, men jeg liker i grunnen å tenke på den som ganske bred likevel, skal den ha plass til alle fotsporene. Innimellom har man kanskje litt bedre plass enn man skulle ønske; ensomhet kan ramme i så mange former og situasjoner. Noen ganger er det kanskje bare det ene paret med fotspor i sanden uansett hvor bred veien er. Noen ganger er det kanskje ikke plass til flere par heller. Likevel er det fint å ha muligheten, syns jeg. Muligheten til å ha flere par fotspor i bredden. Kanskje også noen både foran og bak.

Noen av føttene setter kanskje dypere spor enn andre også, men de er der alle sammen. Alle har vi vår funksjon, tror jeg. Likefullt tror jeg også det er viktig at vi er bevisst på de sporene vi faktisk setter. Du skal ikke undervurdere tyngden i sporene dine, uansett hvem du vandrer med. Kanskje var det akkurat det smilet du sendte ekspeditrisen på nærbutikken, som gjorde at hun følte seg sett akkurat denne dagen? Kanskje var det den impulsive komplimenten du gav en fremmed, som gav vedkommende den siste dytten til å gjøre noe større? Julekortet du sendte en gammel tante, slik at hun fikk vite at hun var husket.

Bordpynt til barndåp med fotsporene til dåpsbarnet

Fem år går fort. Likevel er det rart å tenke på at det for noen er et helt liv. Allerede er det mange par fotspor i sanden ved siden av veslekæll sine. Jeg tror han har lært noe av nesten alle parene. Noen har allerede endt sin vandring, men føttene deres har satt tydelige spor og minnes fortsatt. Noen har han mistet av syne en kort stund, men erfart at likevel er der, kanskje sterkere enn de fleste. Noen er litt ujevne, men likevel med på veien, og noen går der med tunge, faste og stødige skritt, nesten uansett.

Når man er fem år, er det ikke så lett å se hele veien. Det skal man da heller ikke. Vi voksne, derimot, ser veien – i hvertfall den som allerede er gått. Det gjør godt å se alle fotsporene i våre barns liv, og vi er takknemlige. Litt til ettertanke er det jo også, for hvilke spor setter vi selv? Langs hvilke veier vandrer vi? Og – hvem vandrer langs vår? Setter vi nok pris på dem? De faste skrittene og de sterke armene deres? Eller tar vi dem for gitt? Innimellom er det kanskje ikke så dumt å finne seg en hvilesten. Sette seg ned og ta en hvil. Kjenne på takknemligheten over føtter som går, og armer som bærer.

Bordet er pyntet til barndåp med tulipaner og blå satengband

Ser du det?
Hvem som setter spor i ditt liv?
Og – hvilke spor setter du selv?

Ja, det er noe å tenke på.
En riktig fin søndag videre til dere alle.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *