Bloggandakt: En annerledes faste

I forfjor høst hadde jeg en fin og interessant samtale med en god venn. Vi hadde begge en del utfordringer på hver vår kant, og akkurat der og da var vi nok litt slitne av det, begge to. Innimellom er det jo sånn, at er det ikke det ene, så er det det andre. Det vi etter hvert som samtalen gikk, lurte litt på, var hvorfor det kunne virke som om noen alltid fikk både det ene og det andre, mens andre bare kunne seile gjennom livet i medvinds fart. Det var ikke nødvendigvis det at noen av oss hadde hatt så lyst til å bytte, kanskje, men innimellom føles det jo unektelig litt urettferdig når ting hoper seg opp for en. Og ikke minst – litt ensomt.

Jeg klarte ikke helt å slippe taket på spørsmålet, etter at vi hadde gått hvert til vårt, den kvelden. Hvorfor var det egentlig sånn? Hvorfor står prøvelsene på rekke og rad for enkelte, mens andre kanskje kan seile litt mer i medvind? I etterkant hadde jeg en lang og fin prat med bestefar om akkurat det der. Jeg måtte ha en forklaring, og bestefar hadde en fin teori om at det handler om folkets søvn, og hvordan vi ikke helt ser verden slik vi kanskje burde se den. Ikke minst – sett i et kristent perspektiv – slik Jesus ville at vi skulle se den.

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Å sove kan være så mye. Når man opplever at utfordringene står på rekke og rad, er det slettes ikke tiden for å lene seg tilbake og lukke øynene. Likevel kan det kanskje, paradoksalt nok, oppleves som om det er nettopp det man har gjort når utfordringene ikke er fullt så uoverkommelige lenger. Man kommer litt ut av en boble, og det er som om man våkner opp og ser sin egen styrke litt tydeligere. Noen ganger kan kanskje til og med verden se litt annerledes ut. Ofte, men ikke alltid.

I dag feirer vi fastelavn, den siste festdagen før fastetiden som innledes med askeonsdag. Å faste forbindes ofte med ikke å spise eller drikke, men i kristen tradisjon, er faste først og fremst en måte å henvende seg til Gud på. Også Jesus fastet, da han tilbragte førti dager og netter i ørkenen for å forberede seg på de oppgavene som ventet Ham. Mens Jesus var i ørkenen, kom djevelen for å friste ham, men Jesus stod i mot. Men, hvorfor faster vi?

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Også vi møter fristelser. Hver eneste dag. En fristelse handler ikke bare om den sjokoladen vi vet at ligger innerst i skapet, eller den halve boksen med krokanis som duger bare man er godtesjuk nok. Penger, begjær, løgner og bedrag; akkurat som utfordringene, kan fristelsene stå i kø. Når vi er stilt ovenfor en fristelse har vi to valg: Vi kan falle, eller vi kan stå i mot. Kanskje uten sammenlikning for øvrig, har vi på samme måte også to valg når det kommer til utfordringene: Vi kan lukke øynene for dem, eller kjempe oss gjennom.

Innimellom ser man ikke skogen for bare trær, og noe av det vanskeligste når man er satt på en hard prøve, kan være å se hele bildet. Det er lett å se seg blind på vanskelighetene. Alt virker håpløst; tunnelen er fullstendig mørklagt, og det eneste man har lyst til, er å trekke dyna over hodet og bli under den til alt har blitt bra igjen. Fristende? Absolutt, men dog ikke en spesielt aktiv mestringstaktikk.

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Det var blitt desember samme år. Jeg skulle skrive julebrev til venner og familie. Jeg satte ved datamaskinen, og syntes det var helt umulig å finne noe fint og si om året som snart lå bak. Det var de utfordringene igjen. Jeg syntes det hadde vært så mange av dem de siste månedene, og akkurat der og da var det vanskelig å se forbi dem. Det var ikke det at de var så store, egentlig, men de hadde kommet tett. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og det var det jammen godt jeg gjorde! For, når jeg tok en nærmere titt på hele bildet, så hadde det jo faktisk ikke vært så ille, tross alt. Jeg husket plutselig alle de små tingene som hadde fått meg til å smile. Som hadde fått meg til å tenke at «livet er jammen i meg flott».

Så kom nyttår. Nytt år og nye muligheter! 2016 skulle bli mitt år. Akkurat som 2015, 2014 og 2013 også, hvis ikke jeg husker helt feil. OK, så var kanskje ikke planen at 2016 skulle bli mitt år, og når sant skal sies, ble vel verken 2015, 2014 eller noen andre år, for den saks skyld, akkurat slik jeg hadde tenkt at de skulle bli. I stedet skjedde livet, og det lar seg ikke alltid planlegge så lett. Men! Jeg bestemte meg for én ting før vi gikk inn i det nye året, og det var at jeg skulle bli litt flinkere til å ta tak i gledene. De bittesmå tingene, som virkelig får en til å smile nesten uten at man merker det selv.

Jeg lot det bli et eksperiment. Gjennom hele januar bet jeg meg merke i, og noterte ned, alle de små gledene. Da jeg gjorde opp gledesregnskapet mitt om kvelden den 31., hadde jeg notert meg 208 små gleder. 208! Nå førte jeg ikke regnskap over sure sokker, tomme mjølkeglass på benken, lekebiler jeg tråkket på og beskjeder ingen husket, men jeg tror uansett ikke tallet ville vært i nærheten av 208, altså. Jeg er faktisk ganske sikker på at jeg gikk i pluss.

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Å faste er å fokusere. Man skal vende fokuset bort fra den materielle verden, og heller skjerpe sansene om viktigere verdier. «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. (…)» Sitatet er hentet fra Hebreerbrevet i Bibelen, og jeg siterte det også forrige uke. I ettertid har jeg kommet på en liten episode som kan illustrere det ganske godt: Det skulle være julebord i barnehagen. «Får dere noe godt og spise i morgen, eller?» spurte jeg veslekæll. «Å jada,» kunne gutten fortelle. «Vi skal få poteter! Og gulrøtter! Brokkoli!» For hver godbit, jobbet han seg lenger og lenger opp i toneleiet. «Og saus!» «Så masse godt!» kvitterte jeg. «Ja, også kjøttkaker!» nærmest pep han. «Oj, oj, oj!» Han nådde normalt toneleie: «Vi skal spise suppe. Men det blir godt, altså!» fortet han å forsikre seg om. Ja, den som har lite, har mye å glede seg over.

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Selve ordet faste betyr å avstå, og mens noen velger den tradisjonelle fasten og avstår fra mat, er noen mer moderne og velger å avstå fra sosiale medier eller fjernsyn. Veldig mange faster ikke i det hele tatt, men de som faster, uavhengig av hva de avstår fra, søker gjerne en indre ro og refleksjon. Jeg har tenkt litt på det der de siste dagene, og har lyst til å gi dere en liten utfordring for fastetiden som ligger foran. En litt utradisjonell form for faste, kanskje, men like fullt viktig og riktig, tror jeg.

Klarer du å bruke fasten til å våkne? Til å ta et skritt tilbake, men likevel se bedre? Kan du bruke fastetiden til å avstå fra fristelsen til å frata deg selv din egen glede? Vi mennesker er flinke til ikke å unne oss selv glede. Ofte er vi flinkere til å glede oss over andre menneskers glede enn vår egen. Ja, kanskje til og med er vi oftere flinkere til å falle for fristelsen til å misunne andre deres glede, fremfor å se vår egen. Oss selv kan vi ikke tillate glede. Å ha det godt. Nei, vi klarer jo ikke engang å ta i mot en kompliment! Den kaka du syns at smakte så godt, den syns jeg egentlig ikke jeg hadde fått helt dreisen på. Smørkremen var jo kornete! Og nettopp derfor, fordi jeg var så sterkt fokusert på det mislykkede, så jeg ikke gleden i at noen andre hadde nytt godt av det jeg hadde å gi.

Nå handler ikke denne utfordringen om at man skal slutte å glede seg over og med sine medmennesker, for det skal man så absolutt ikke. Det er fint og godt å kunne dele glede med andre! Men, jeg tror at ved å finne mer glede i sitt eget liv, så er det også lettere å kunne dele gleder med hverandre. Ved å våkne opp litt mer for de små gledene i ens eget liv, kan man kanskje også føle mer glede? Samle styrke som man kan hente frem når prøvelser og fristelser står for døren. Stå tryggere i seg selv, fordi man har det gode. «Han hører det han vil høre,» kan vi si om trassige unger og gamle, gretne gubber. På samme måte kan vi kanskje også se det vi vil se? Det er så klisjéaktig, men hva vil du se tilbake på når du går til sengs om kvelden? Regnet som pisket mot ruta hele dagen, eller gleden du følte da yndlingssangen ble spilt i radio?

Fastelavn og faste: Fastelavnsris, tulipaner og ranukler

Klarer du da, å bruke fastetiden til å se? Til å finne de aller minste gledene i livet? En ny bil er gledelig dét, men det skal da mindre til for å lokke frem smilet? En blomstergave kanskje? Jovisst! Men får ikke også lyden av smeltende snø i vårsol frem smilet? En hyggelig tekstmelding fra en venn? Et smil fra en fremmed? Hvis vi teller de små og aller minste gledene, så får vi så mange. Selv om vi gjerne bestreber oss på kvalitet fremfor kvantitet, så tror jeg faktisk at her har vi muligheten til å få i både pose og sekk dersom vi er litt våkne. «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere,» heter det. Jeg syns at vi skal bruke fastetiden til å lukke opp for gleden. Gledene finnes i hopetall, bare vi leter litt.

Så, hvor våken er du?
Hvor mange gleder kan du finne innen faste blir til påske?

Vi blogges!

Dagens bloggandakt er basert på en andakt jeg holdt på en fastelavnsfest på bedehuset i fjor. Ønsker du å lese mer om Jesu faste, kan du slå opp i fjerde kapittel i Matteusevangeliet. Bildene er hentet fra gårsdagens selskap, der fastelavnsriset fikk være med å dekorere festbordet.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Bloggandakt: En annerledes faste

  1. Ja, jeg vil bruke denne fastetiden til å SE. Tusen takk for nok et flott innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *