Bloggandakt: Bærer jeg?

«Vi bærer fram for deg…» Ordene traff meg med en uvant tyngde. En halvtime tidligere hadde jeg akkurat postet bloggandakten «Med samme utgangspunkt«; nå satt jeg og lyttet til bønnen for møtet jeg skulle delta i resten av kvelden. Jeg var på bedehuset. «Vi bærer fram for deg…» sa han i bønnen. Videre ble de nevnt med navn de som trengte litt ekstra omsorg i bønn. Sykdom, familiære situasjoner, store utfordringer.

Eg ser at du e’ trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg, eg vil gå de med deg.

Det var ikke så mye bønnen i seg selv, men bevisstgjørelsen av ansvaret. Omsorgen. Fellesskapet. I kaffepausen ble jeg fortalt av sidemannen min på noen-og-åtti at også jeg daglig var i bønnen deres, og jeg kjente en god varme bre seg i kroppen. Bønnens kraft kan vi godt ta for oss ved en senere anledning, men det å vite at man er husket! Å vite at noen har omsorg for en. Det gjør ubeskrivelig godt, og kanskje enda mer når det kommer fra de du ikke regner som dine nærmeste. At noen tar  ansvar for nettopp deg, og har omsorg for deg.

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, meg eg vil grina med deg, eg vil grina med deg.

Som menneske er veien stadig tung å gå. Det er de færreste som ubekymret får danse fra vugge til grav. Når møtte du sist en motbakke på din vei? Hvem gikk med deg? Noen av de som holder følge i disse tyngste motbakkene, har gått med deg lenge. Men, det er også de som begynner sin vandring med deg nettopp i det bakken begynner sin bratteste stigning. Rart, det der? For noen få handler det kanskje om nysgjerrighet, men for brorparten tror jeg det til bunn ligger et inderlig ønske om å kunne bidra med noe. Med hva som helst.

Vi fikk virkelig kjenne på det for halvannet år siden, da veslebonden var på sykehuset. Det sies at man i alvorets stund får se hvem som virkelig er ens venner, men jeg må si jeg ble overrasket. Vel å merke stilte både venner og familie opp som de reneste engler! Uten venner som kunne hente i barnehagen, besteforeldre som kunne ha på overnatting, og naboer som kunne fôre dyra, hadde de tjuefire sykehusdøgnene ikke latt seg gjøre. Men! Det hadde de neimen ikke gjort om det ikke var for alle de andre også. Alle de som sendte en tekstmelding. Alle de som la igjen noen ord på Facebook. Alle de som fortalte at vi var i nettopp deres bønner. Ja, det var ikke alle vi kjente engang! Venners venner, noens nabo… Tenk å bli båret på den måten?

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg vil leva med deg, eg vil leva med deg.

Vi er så redde for å bry oss i våre dager. Vi er redde for å bry oss om, og vi er redde for å bry oss med. Men kanskje er det nettopp det, at vi bryr oss både om og med, som redder noen. Men det er klart, det er jo ikke bare å bry oss vi er redde for. Vi er redde for forpliktelser også. Vi har mer enn nok med vårt eget gjøren og laden. Bryr vi oss, på en eller annen måte, forplikter vi oss også. Eller gjør vi? Hvorfor skal vi gjøre det til en så stor sak?

Er det ektefølt, så er det kanskje bare de tre ordene «tenker på deg» som er det som skal til. Det krever ikke stort av deg å fortelle det til vedkommende i tillegg, om du allerede tenker på ham eller henne. Det krever ikke en halv månedslønn, fire middagsinvitasjoner og en weekendtur å la noen føle at de er husket, når de faktisk er det. Kan hende er det nettopp bare de tre ordene som skal til for å hjelpe et medmenneske over kneika. For å få det til å føle seg mindre ensomt. Kanskje er det ikke alt som behøver å sies heller, men i egenskap av å være et menneske, en del av et fellesskap; forplikter vi ikke å bry oss?

Eg ser at du e’ redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl, meg eg gjer død til liv for deg, eg gjer død til liv for deg.

«Vi bærer fram for deg…» Ordene traff meg, og de har blitt værende ved. Det er noe trygt ved dem. Varmt. Inkluderende. Jeg finner hvile i at også jeg blir båret. En visshet om at jeg ikke er alene. Ikke alltid har vi styrke nok til å bære. Kanskje er det vi som må bæres. Men, det gir en viss styrke til å kunne ta i et løft, det også. Man er aldri sterkere enn det svakeste ledd, men av andre blir man også sterk. Det gir meg også rom for undring og selvransakelse, for er jeg flink nok til å bære? Det handler ikke om hvorvidt jeg er sterk nok; er vi flere som bærer sammen, blir tyngden av sorger og bekymringer fordelt på mange armer.
Så da er bare spørsmålet: Bærer jeg? Der det trengs?

Tippoldemors hender og tilloldebarnets føtter

 Det er noe å tenke på, på vei inn i en ny uke.
Jeg håper vi sees da.

Vi blogges!

Sitatene er hentet fra Bjørn Eidsvågs Eg ser. Du kan høre den HER.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *